Han står midt i elva. I ensom majestet på oversida av brua.

HELLE ØSTVIK (tekst/foto)

Vi skriver onsdag formiddag den 15. juni, sju grader og grå himmel. Jeg er godt kledd i ullgenser og regnjakke, men kjenner at jeg skulle tatt vottene med.
Ved elvebredden i Repparfjord er det stille. Både elva og lufta smyger seg silkemykt rundt det lille som måtte bevege seg av fisk og mennesker. Jeg øyer to sjeler i elva nedenfor brua, der saltvann treffer ferskt, men peiler meg inn mot den ensomme på oversiden.
– Hallo, roper jeg utover. Kan man egentlig rope i ei lakseelv, eller skremmer man laksen?
Det får så være. – Hallo, gjentar jeg utover.
Støvlene mine rekker ikke lenger enn til midt på leggen, i motsetning til han som ser ut til å stå med vanntett til under armene. For syns skyld skritter jeg ut i elva, men ikke lenger enn at vannet når til anklene.

Hellig grunn
Jeg har aldri før stått i ei lakseelv. Det føles litt malplassert, som om jeg tråkker på hellig grunn.
– Hallo, svarer den ensomme i elva.
Jo da, han tar gjerne en prat med avisa. Men først svinger han seg et par tre kast.
Stanga er lang og selv om jeg står flere meter unna kan jeg se at snøret spjærer lufta tykt og gult. Han konsentrerer seg, sakte. Sveiver med stanga bak seg før han elegant svinger den framover igjen så det gule snøret farer utover, som en lasso.
– Her er dødt for tida. Ingen får, sier han så og vasser mot land.
Nils Steinar Brynjulfsen (52) kommer fra Honningsvåg.
– Hjemme har vi ingen lakseelv, smiler han og plukker fram fra sekken med krakk på; to kaffekopper og boksen med kakaopulver og instant kaffe i utallige kafévariasjoner.
Termos
– Dette er første pausen min siden klokka åtte i morges, sier han kjekt og slår opp kokende vann fra termos før det bare er å velge og vrake blant kafépulveret.
– Litt flaut dette.
– Å?
– Å ha vann i termos, mener jeg. Vi pleier å rakke ned på slike som meg; kalle dem for «termosfiskere» og «termosjegere». For skal det være ordentlig så skal kaffen eller vannet slås fra bålsvart kaffekjele.
Termosvann varmer bra nok, synes jeg, mot kalde fingertupper.

*Onkels hytte *
Brynjulfsen kom fra Honningsvåg tirsdagskvelden. Siden onkelen bygde hytte på Skaidi for fire år siden, er han ofte på laksefiske i Repparfjordelva. Denne uka passet det sånn at han kunne ta seg noen dager.
– Det er høvelig med den hytta. Og elva er fin. Jeg liker å stå i elv.
Å fiske laks fra båt i Altaelva synes ikke Brynjulfsen blir helt det samme.
– Det er noe med å stå midt uti det med begge bena, å måtte kjempe laksen på land.
Å kjempe laks på land er likevel ikke det han bruker mesteparten av tiden til, på laksefiske.
– He-he. Nei, det kan gå lenge mellom hver laks. Men det er nok å vite at han er der, laksen. At den virkelige store ruggen er på tur mot elva, og at det finnes en sjanse for at han kan bite på min sluk. Den følelsen kan jeg fiske på time etter time, døgn etter døgn, sommer etter sommer. Om så uten å få en eneste.

Fargesoner
Han står i blå sone, nederst mot brua. Repparfjordelva er delt inn i ulike fargesoner og Brynjulfsen må be om en bestemt farge når han kjøper døgnkort. Siden han verken er fra Hammerfest eller Kvalsund får han ikke kjøpe sesongkort.
Prisen for et sesongkort er prisen honningsvågingen betaler for fire døgn.
– Sånn er reglene. Det er også flest folk fra Hammerfest og Kvalsund som fisker her, de kjenner elva best og vet nøyaktig hvilke soner de skal be om.
Brynjulfsen plukker opp fra sekken sin flere små flate bokser, fulle av fluer i alle regnbuens farger.
– Spenninga sitter som en vire i kroppen, og timene flyr. Du merker ikke tiden. Du merker bare elva, stanga, snøret og forventningen, spenningen. Og så tenker du kanskje på om du skal bytte flue. Om kanskje lykken ligger i en av de andre som venter i boksen?

Fristelser
Han innrømmer glatt at han er hekta på utstyr. Helst laksefluer og stenger. Det er stadig noe nytt som frister.
– I løpet av årene har det hopet seg opp en del stenger i «reserve». Det er artig med godt utstyr, blunker laksefiskeren.
Stolt drar han opp ei lita turkis og sort flue.
– Denne, ser du, har jeg tatt mye laks med. Det er liksom godflua. Ponoy, heter den. Egentlig skulle jeg vel ikke røpe navnet…
Han drar opp ei ny flue, ei større oransje og sort.
– Denne, Caskade, har jeg tatt virkelig stor laks med. Men nå, nå sier jeg ikke mer, smiler han og gjør seg klar til å bytte sluk.
– Nå skal jeg prøve lykken med Sildakongen.
– Kanskje er det Sildakongen som blir å friste den virkelige store ruggen, drømmen på 20 kilo? Vi får se.